Mitt verste mareritt

Det her innlegget har jeg skrevet for litt over ett r siden. Fant det plutselig i arkivet nr jeg logget meg inn her, og n er det kanskje litt enklere for meg poste det. Har enda mistet en gang til etter det her. Da var jeg i uke 7, s det var jo litt tidligere. Men fortsatt veldig vond opplevelse, hper jeg aldri trenger oppleve det igjen.

 

 

Jeg var akkurat kommet inn i uke 14 av svangerskapet. Vi gledet oss s mye over den lille som vokste i magen. Fulgte med p utviklingen inni der, hvor stor babyen var blitt, hva den kunne gjre n. 

Det begynte med noen pittesm bldninger. Jeg hadde tenkt at vist jeg fr bldning, s kommer jeg til f panikk. Men samtidig hadde jeg jo hrt og lest om hvor vanlig det var. Jeg kjente jeg ble veldig bekymret, men prvde likevel ta det med ro. Da jeg igjen fikk en liten bldning etter noen dager, s tenkte jeg at n SKAL jeg til legen. Bedre f sjekket meg enn g rundt vre bekymret.

Bestilte en akuttime til fastlegen min p morgenen, fikk time kl. 13. Begynte p jobb kl. 13, s jeg sa bare ifra at jeg blir litt forsinket. V skulle vre med meg, men han slapp meg av hos legen, s skulle han kjre parkere bilen, og samtidig stikke innom megleren med noen papirer. Jeg ndde komme inn til legen fr han kom. Legen forsikret meg om at det var veldig vanlig, at det helt sikkert kom til g bra. Roet meg ned p det. Tenkte at dette gr bra, men jeg vil bare vre sikker. Legen fikk fikset gynekologisk ultralyd til meg, s jeg mtte bare sette meg i gangen vente til jeg ble hentet.

V kom heldigvis mens jeg ventet, s der satt vi begge spente, men nervs. I ettertid er jeg S glad for at han ble med meg, hadde vrt en forferdelig beskjed f alene. Vi ble hentet inn, gynekologen spurte litt sprsml. Virket p henne som at dette var en vanlig prosedyre. Mange som kom til henne var bekymret, men det brukte g bra. S kunne de g ut av rommet med den bekymringen lftet av skuldrene. Det var det jeg ogs hadde planlagt i hodet mitt. 

La meg ned for bli underskt, s at det var mer blod enn det hadde vrt tidligere. Ultralydskjermen ble sltt p, opp kom babyen. S stor den var blitt siden sist. Men siste gang vi var p ultralyd s man det lille hjertet som slo fort p skjermen. Gynekologen sa "her er det desverre ingen hjerteslag". Virket ikke som om hun heller var forberedt p det. Hun prvde trykke p magen min se om babyen rrte p seg. Ingenting. 

Der knakk vi sammen begge to. Lille babyen vr var dd. Og som vi hadde gledet oss over den lille som vi trodde vokste seg stor i magen. Det var en "missed abortion". Babyen hadde allerede vrt dd i 2 uker. Inni meg. S grusomt tenke p. Alle planene vi hadde for fremtiden inkluderte jo den lille babyen vi skulle f. Vi hadde hastet med f oss en ny plass bo fr jeg skulle bli hygravid, kjpt oss vrt eget store hus. Planlagt hva som skulle vre babyrom. Jeg hadde funnet vogna vi skulle kjpe nr den tid kom. Hadde begynt underske navn. 

Jeg kjente bare at alt raste sammen der da. Gyn satt opp time i hammerfest til dagen etterp, s n var det bare dra hjem vente. Vi skulle ha visning p leiligheten dagen etterp, men der var det KAOS! Mamma klarte ikke vre p jobb etter den grusomme nyheten, s ho ville komme en tur innom oss. Ho tok med seg alle de skitne klrne vre, sa at ho kom tilbake senere med flere som kunne hjelpe oss vaske leiligheten. 

Vi dro til hjem til trans for sove. Begge var knust, og vre alene i leiligheten fristet ikke for noen av oss. Tidlig morgen etter bar det til Hammerfest sykehus. Der tok de en ny ultralyd for bekrefte at det var ddt. Jeg satt med et lite hp om at gynekologen kanskje hadde sett feil, men der var fortsatt ikke liv. S bar det inn p fdeavdelinga hvor vi fikk vrt eget rom. Vi skulle frst prve oss p noen tabletter for se om fosteret kom ut av seg selv, men etter mange forsk s satt de meg p venteliste til operasjonssalen p kvelden. Det hadde vrt en lang dag og noen laaange timer. Jeg fastet s hadde ikke ftt i meg noe mat p hele dagen, og vann fikk jeg kun i sm mengder. Jeg ble trillet til operasjonssalen, der var sikkert 6-7 stk som skulle utfre utskrapningen p meg. Min frste "operasjon", og frste gang jeg skulle f narkose. Var en skremmende men samtidig "spennende" situasjon vre i. Jeg husker bare at jeg sovna mer og mer inn, og i det neste s ligger jeg p oppvkningen. Da var jeg s utslitt, og hadde veldig vanskelig for vkne opp. Men n var det ferdig. Ingen baby inni meg. En veldig tom flelse.

P hele dagen vi var p sykehuset hadde jeg omtrent ikke grtt en eneste tre, men s fort vi satt oss i bilen s gikk det opp for meg hva vi akkurat hadde vrt med p. Jeg grt meg i svn, og sov heldigvis hele den to timers kjreturen hjem.

Det sterkeste og mest tragiske jeg har vrt med p. I tillegg var det s sterkt se hvordan V reagerte p hele situasjonen, og hvor tungt han ogs tok det.

 


Har fortsatt ultralydbildet fra da jeg mistet frste gangen. Her var jeg ca. uke 6.
 

4 kommentarer

Eli Marie

25.01.2017 kl.19:18

Kjre Signe, det her va tungt lese. Takk for at du deler din historie, du e utrolig tff <3 kjempetrist nr det gr snn :( Tenker p deg<3

Signe Katrin

25.01.2017 kl.20:57

Eli Marie: Tusen takk <3

Linda

25.01.2017 kl.21:49

Lille venn ❤ S trist lese.. tenk at du har opplevd d to gang nu. 😖😢 Hpe dkk engang fr oppleve d bli foreldre. 😊❤

Blogg hvis du vil,om ka du vil. Ingen e tvingt til lese s d nu veldig greit. Glede meg til flge 😊

Signe Katrin

26.01.2017 kl.09:33

Linda: Ja, to gang!! Kanskje alle gode ting er tre :-)

Det ss tenke, skal gjre det som passe meg. S fr de som vil flge med p den veien ;)

Skriv en ny kommentar

hits