Mitt verste mareritt

Det her innlegget har jeg skrevet for litt over ett år siden. Fant det plutselig i arkivet når jeg logget meg inn her, og nå er det kanskje litt enklere for meg å poste det. Har enda mistet en gang til etter det her. Da var jeg i uke 7, så det var jo litt tidligere. Men fortsatt veldig vond opplevelse, håper jeg aldri trenger å oppleve det igjen.

 

 

Jeg var akkurat kommet inn i uke 14 av svangerskapet. Vi gledet oss så mye over den lille som vokste i magen. Fulgte med på utviklingen inni der, hvor stor babyen var blitt, hva den kunne gjøre nå. 

Det begynte med noen pittesmå blødninger. Jeg hadde tenkt at vist jeg får blødning, så kommer jeg til å få panikk. Men samtidig hadde jeg jo hørt og lest om hvor vanlig det var. Jeg kjente jeg ble veldig bekymret, men prøvde likevel å ta det med ro. Da jeg igjen fikk en liten blødning etter noen dager, så tenkte jeg at nå SKAL jeg til legen. Bedre å få sjekket meg enn å gå rundt å være bekymret.

Bestilte en akuttime til fastlegen min på morgenen, fikk time kl. 13. Begynte på jobb kl. 13, så jeg sa bare ifra at jeg blir litt forsinket. V skulle være med meg, men han slapp meg av hos legen, så skulle han kjøre å parkere bilen, og samtidig stikke innom megleren med noen papirer. Jeg nådde å komme inn til legen før han kom. Legen forsikret meg om at det var veldig vanlig, at det helt sikkert kom til å gå bra. Roet meg ned på det. Tenkte at dette går bra, men jeg vil bare være sikker. Legen fikk fikset gynekologisk ultralyd til meg, så jeg måtte bare sette meg i gangen å vente til jeg ble hentet.

V kom heldigvis mens jeg ventet, så der satt vi begge spente, men nervøs. I ettertid er jeg SÅ glad for at han ble med meg, hadde vært en forferdelig beskjed å få alene. Vi ble hentet inn, gynekologen spurte litt spørsmål. Virket på henne som at dette var en vanlig prosedyre. Mange som kom til henne å var bekymret, men det brukte å gå bra. Så kunne de gå ut av rommet med den bekymringen løftet av skuldrene. Det var det jeg også hadde planlagt i hodet mitt. 

La meg ned for å bli undersøkt, så at det var mer blod enn det hadde vært tidligere. Ultralydskjermen ble slått på, opp kom babyen. Så stor den var blitt siden sist. Men siste gang vi var på ultralyd så man det lille hjertet som slo fort på skjermen. Gynekologen sa "her er det desverre ingen hjerteslag". Virket ikke som om hun heller var forberedt på det. Hun prøvde å trykke på magen min å se om babyen rørte på seg. Ingenting. 

Der knakk vi sammen begge to. Lille babyen vår var død. Og som vi hadde gledet oss over den lille som vi trodde vokste seg stor i magen. Det var en "missed abortion". Babyen hadde allerede vært død i 2 uker. Inni meg. Såå grusomt å tenke på. Alle planene vi hadde for fremtiden inkluderte jo den lille babyen vi skulle få. Vi hadde hastet med å få oss en ny plass å bo før jeg skulle bli høygravid, kjøpt oss vårt eget store hus. Planlagt hva som skulle være babyrom. Jeg hadde funnet vogna vi skulle kjøpe når den tid kom. Hadde begynt å undersøke navn. 

Jeg kjente bare at alt raste sammen der å da. Gyn satt opp time i hammerfest til dagen etterpå, så nå var det bare å dra hjem å vente. Vi skulle ha visning på leiligheten dagen etterpå, men der var det KAOS! Mamma klarte ikke å være på jobb etter den grusomme nyheten, så ho ville komme en tur innom oss. Ho tok med seg alle de skitne klærne våre, å sa at ho kom tilbake senere med flere som kunne hjelpe oss å vaske leiligheten. 

Vi dro til hjem til trans for å sove. Begge var knust, og å være alene i leiligheten fristet ikke for noen av oss. Tidlig morgen etter bar det til Hammerfest sykehus. Der tok de en ny ultralyd for å bekrefte at det var dødt. Jeg satt med et lite håp om at gynekologen kanskje hadde sett feil, men der var fortsatt ikke liv. Så bar det inn på fødeavdelinga hvor vi fikk vårt eget rom. Vi skulle først prøve oss på noen tabletter for å se om fosteret kom ut av seg selv, men etter mange forsøk så satt de meg på venteliste til operasjonssalen på kvelden. Det hadde vært en lang dag og noen laaange timer. Jeg fastet så hadde ikke fått i meg noe mat på hele dagen, og vann fikk jeg kun i små mengder. Jeg ble trillet til operasjonssalen, der var sikkert 6-7 stk som skulle utføre utskrapningen på meg. Min første "operasjon", og første gang jeg skulle få narkose. Var en skremmende men samtidig "spennende" situasjon å være i. Jeg husker bare at jeg sovna mer og mer inn, og i det neste så ligger jeg på oppvåkningen. Da var jeg så utslitt, og hadde veldig vanskelig for å våkne opp. Men nå var det ferdig. Ingen baby inni meg. En veldig tom følelse.

På hele dagen vi var på sykehuset hadde jeg omtrent ikke grått en eneste tåre, men så fort vi satt oss i bilen så gikk det opp for meg hva vi akkurat hadde vært med på. Jeg gråt meg i søvn, og sov heldigvis hele den to timers kjøreturen hjem.

Det sterkeste og mest tragiske jeg har vært med på. I tillegg var det så sterkt å se hvordan V reagerte på hele situasjonen, og hvor tungt han også tok det.

 


Har fortsatt ultralydbildet fra da jeg mistet første gangen. Her var jeg ca. uke 6.
 

4 kommentarer

Eli Marie

25.01.2017 kl.19:18

Kjære Signe, det her va tungt å lese. Takk for at du deler din historie, du e utrolig tøff <3 kjempetrist når det går sånn :( Tenker på deg<3

Signe Katrin

25.01.2017 kl.20:57

Eli Marie: Tusen takk <3

Linda

25.01.2017 kl.21:49

Lille venn ❤ Så trist å lese.. tenk at du har opplevd d to gang nu. 😖😢 Håpe dåkk engang får oppleve d å bli foreldre. 😊❤

Blogg hvis du vil,om ka du vil. Ingen e tvingt til å lese så d nu veldig greit. Glede meg til å følge 😊

Signe Katrin

26.01.2017 kl.09:33

Linda: Ja, to gang!! Kanskje alle gode ting er tre :-)

Det æ åsså tenke, skal gjøre det som passe meg. Så får de som vil følge med på den veien ;)

Skriv en ny kommentar

hits