Bergen

Nå starter et nytt kapittel i livet mitt. Jeg kjenner at jeg gleder meg sånn, og er virkelig klar for hva livet har å by på. Etter å ha stått litt fast i noen år, er vi endelig klar for å ta ting fem skritt videre. I begynnelsen av Juli flytter vi nemlig til BERGEN. Ikke den plassen jeg hadde sett for meg å flytte til, men jeg ser veldig fram til det. Har et stort behov for å komme meg bort fra Alta for en stund. Til en ny plass, starte litt på nytt. Jeg prøver å være litt realistisk og ikke tro at alt blir bra bare jeg kommer meg bort. For det kommer ikke til å skje. Her må jeg nok gjøre masse for at jeg selv skal få det slik jeg vil. Derfor tenker jeg å starte litt på nye blanke ark, leve masse og nyte livet. Gleder meg til litt bedre vær da, og det har jeg veeeeldig store forhåpninger om.

Alt jeg har sett for meg og planlagt inni hodet mitt, kommer nå til å bli annerledes. Vi får babyen våres på en helt ny plass med bare nye folk. Søstrene til Vermund bor i Bergen da, så vi blir ikke helt "alene". Jeg har hatt store bekymringer for at babyen vår kommer ut til en verden full av negativitet, stress, ulykkelighet. Det fortjener han ikke. Han fortjener at ting rundt han er stabilt, med lykkelige mennesker og håp for framtiden. Her i Alta har jeg havnet i en negativ sirkel som jeg ikke klarer å komme meg ut av. Håper og tror at dette er akkurat hva jeg trenger. Det føles iallefall slik nå, og det synes jeg er det viktigste. 

Har bare noen dager igjen å jobbe, så er det kun baby og flytting som skal konsentreres om. Da har jeg en hel måned på å finne litt ro, samtidig som jeg skal pakke å selge unna alt vi eier og har. Kanskje jeg får til å blogge litt også. Gleder meg til å skrive og ta de som vil med på reisen vår. Vi har så sinnsykt mye å se fram til det neste året, så mye nytt som skal skje. Veldig takknemlig for alle muligheter og for alt som skal komme. <3

 

lenge siden

Hoh! Da havnet jeg inn her plutselig.. Med ingen aning om hva jeg skal skrive. Følte bare plutselig for å skrive et innlegg. Ser at det er noen nå og da innom for å se, skjønner at det ikke er flere, for å si det sånn. 

Fremtiden ser litt lysere ut for meg akkurat nå, har fått sluppet masse av det negative bort. Nå er det bare noen uker igjen, så er det kun flytting og baby som står på lista min. Gleder meg til å starte litt på nytt, sleppe bort alt det negative som har surret rundt i meg så altfor lenge. Vet jo at det kommer ikke til å skje av seg selv, så jeg må nok bare fortsette å stå på. Gjøre en innsats selv for at ting skal bli så bra som jeg vet de kan bli. Det er så mye nytt, ny plass, nye folk, ny innstilling. Åååh hvor jeg gleder meg.

Lille baby i magen har det bare bra. Var hos jordmor på Onsdag, og der var det ingenting å sette fingeren på. Vokser som han skal. Kjenner at det er litt tilvenning som skal til for å kalle "han", det blir så fort til "den". Men min baby er ikke noe "den". :-p

Da har jeg iallefall hørt ifra meg her, gleder meg til å blogge mer etterhvert. Når det skjer litt mer spennende ting i livet mitt enn det har gjort. Men tenker at jeg har masse fremover som jeg vil dele med de som vil følge med, så håper at statistikken går litt oppover etterhvert. :-)

alene og forlatt

Hei fra senga!

Kommet fra jobb for ikke lenge siden, da ble det senga veldig raskt. Vermund er på militærøvelse i disse dager, juhuuu! Jeg er IKKE glad i å være hjemme alene, så jeg har gruet meg veldig til disse ukene. Han dro på mandags morgen og kommer hjem igjen på neste torsdag, så tilsammen 11 dager skal vi være borte ifra hverandre. Har hittil bare fått noen få meldinger siden mandag, og jeg kjenner det er tungt å ikke høre noe fra han. Ennå en uke igjen :-(

Til vanlig når han har vært borte så har jeg vært livredd. Sovet med lyset på, lagt meg i senga så fort jeg kom hjem fra jobb og blitt der resten av dagen, såvidt turt å pusse tennerne da jeg føler at det står noen bak meg. Ganske hysterisk med andre ord. I tillegg blir jeg alene med alle tankene mine, som gjerne går over i det negative når jeg er lenge alene. 

Mange tenker sikkert at det er bare bæs. Er jo veldig mange som har menn som f.eks er på bortearbeid og kun ser hverandre i helgene. Men jeg og Vermund er vant til å være med hverandre, å da blir det ekstra stort savn når vi skal være fra hverandre. Vi trives i hverandres selskap, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

Det er blitt så trygt og godt å ha han rundt seg, og jeg tror det har stoppet meg fra å bli ordentlig deprimert. Når vi er sammen så blir det lettere å glemme alle vonde tanker og annet skit som opptar hjernen.

Hittil har det faktisk gått veldig greit å være alene. Men forandringen fra alle andre ganger han har vært borte er at nå har jeg Zara, så det er kanskje det som gjør det bedre. Ho har fått ligge på gulvet på soverommet med meg, og da har jeg til og med hatt lyset av! Men jeg kjenner at jeg våkner flere ganger på natta av at ho tripper frem og tilbake på gulvet her. Så vurderer om ho må ligge i gangen i natt igjen. Vi får se!

Nå kjenner jeg at trøttheten tok overhånd, så Godnatt fra denne damen!

usikker fremtid

Alt er bare rot! Føler at ingenting er som det skal være, og alt er så usikkert akkurat nå. Liker ikke å ha det sånn her. Jeg er en person som liker å planlegge og ha kontroll. Når jeg da ikke har det så blir alt kaos i hodet mitt. Verste av alt er at jeg vet at det ikke ordner seg med det første heller. Fikk et tips av min mormor for noen dager siden om å finne nordavind når den kommer, stille meg i den å rope å hyle alt jeg klarer. Og det er akkurat det som frister mest akkurat nå.

Jeg har ikke lyst å få en baby inn i alt kaos og usikkerhet. Jeg blir så frustrert av det her at jeg klikker snart i vinkel! Jeg blir så misunnelig når jeg ser alle andre mennesker og tenker hvor heldig de er som sikkert har alt i orden. Hus og hjem, baby, kjøretøy, økonomi osv. Da sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er mislykket. Jeg har så mye forskjellige følelser inni meg, på samme tid. Stor glede over babyen våres, men samtidig så føler jeg at alt annet er dritt. Heldigvis er vi to om dette, jeg er så heldig som har Vermund. Vi har klart oss igjennom så masse helt fra starten av forholdet vårt, og jammen skal vi to klare oss videre <3 Uansett hva som kommer på vår vei.

Igår var vi hos jordmor. Ho spurte om vi ville høre hjertelyden, og det var jeg av en eller annen grunn ikke forberedt på. Så jeg ble litt bekymret, men selvfølgelig ville vi jo det. Vi ble forberedt på at vi ikke måtte bli redd hvis ho ikke fant den, og det kunne ta litt lang tid. Vææææ! Men da ho satt den greia på magen så fant ho den med det samme. Det var så deilig! De hadde også et lite ultralydapparat så vi fikk se litt bevegelser inni magen. Så det var jo en fin opplevelse oppi all annen usikkerhet.

Nå når solen er begynt å skinne så kjenner jeg at jeg gleder meg ekstra mye til sommeren. Sommer er min årstid <3 Håper vi får en fin sommer med masse fint vær og deilige sommerkvelder. Når sommer/høst kommer så gleder jeg meg alltid til vinter. Tenker at det blir så koselig med masse sne og mørke. Men når den kommer så er det jo aldri som forventet. Masse snø overalt, glatt, kaldt, regn. Nei fysj. Nå er det bare å se frem mot sommeren å håpe at vi er så heldig at vi kan få en fin en for en gangs skyld. En siste fin sommer før babyen våres kommer! Vi har jo så masse fint å se frem mot, håper ting kan ordne seg fortest mulig så vi kan se med glede mot fremtiden vår. Det er det eneste som betyr noe akkurat nå. For den eneste plassen vi skal nå, er inn i fremtiden.

besøk

Dagene surrer og går. Tante Stine, Tage og Markus er på Altabesøk. Det er bestandig like koselig. Alle i familien samles og koser oss å spiser masse god mat og snop. Sånn veldig typisk når vi er med Tante Stine, da er det ingen som sulter. Søndag var vi i Bollo på tur, veldig koselig. Grille mat og være ute i den fine naturen våres. Igår gikk vi tur før jobb, men med en megasprø Zara. Var ikke langt ifra at jeg ga bort hele hunden. Men tror vi er blitt venner igjen, vi får se om ho oppfører seg idag. 

Innimellom blir det også besøk til min kjære Bestefar. Han har kreft, så nå er det bare å besøke han mens vi ennå har muligheten. Kreft er noe hersens dritt. Så urettferdig. Bestefar kunne ennå hatt mange gode år sammen med familien sin.

Kjenner hver dag at jeg har så lyst til å skrive et innlegg. Men kommer ikke på hva jeg skal skrive om. Orker ikke sånn der idag har jeg gjort det å det nå skal jeg gjøre det også skal jeg sove, osv. Også kjenner jeg litt på det at om det i det hele tatt er noen som leser her. Ser jo at det er litt sideklikk her, men vet jo ikke om det er kjentfolk eller om det bare er randoms som klikker seg inn her. Men det er jo meg selv som har valgt det da jeg ikke har "offentliggjort" bloggen helt. Skal nå prøve og fortsette om ikke det miste for meg selv. Fint å se tilbake på. Blir nok også litt gravidesnakk etterhvert om dere vil det eller ikke. 

 




 

 

 

litt syk

God kveld fra sofakroken!
Her har jeg ligget i noen dager. Er desverre blitt syk, nå på tredje dagen. Slapp i formen, vondt i hode og kropp. Kjenner at det føles litt meningsløst å ligge her når det er kaos rundt meg i huset. Når jeg først skal ligge hjemme på dagene så kunne jeg heller tenkt meg å få ryddet og vasket litt her. Men det får bare vente. Rart hvor mye rot to mennesker og en hund kan lage. Ikke nok med at jeg å Vermund roter, men Zara kommer daglig opp i stua med skitne sokker og truser... I tillegg til alt søppelet ho sitter å river i biter.

Tross sykdom så måtte jeg på min første svangerskapskontroll igår. Måtte vente i nesten 1 time på venterommet, og det var grusomt. Hadde så ondt i hele kroppen at jeg hadde lyst å skrike litt. Trodde jeg skulle svime av en stund, så skulle gå på bade å drikke litt vann. Fikk sjokk da jeg så meg i speilet. Helt mørk rundt øynene, og kritthvit ellers. For uvitende så jeg sikkert dopa ut. Men, greit å få den timen overstått. Var selvfølgelig så sent på dagen at vi ikke nådde å ta de prøvene jeg skulle ta, så da måtte jeg komme tilbake idag tidlig. Fikk også beskjed om at jeg måtte ta glukosebelastning, og det har jeg hørt var grusomt. En veeeeeldig søt sukkerdrikk som jeg måtte drikke på noen minutter, forferdelig kvalmende. Fikk kun drikke en slurk med vann før jeg tok den, og en liten etter. Måtte faste i timene før man skulle ta den, også måtte jeg sitte i to timer på venterommet før de skulle ta ny blodprøve. Det gikk heldigvis greit. Var nær ved å spy flere ganger, men testresultatet var fint så da er det bare å være fornøyd. 

Var akkurat ute og henta Zara, kjenner jeg blir forferdelig sliten av den hunden i blant. Ho har et lite tisseproblem! Når ho er redd så tisser ho, når ho er glad så tisser ho, hver gang ho møter nye folk så tisser ho. Så nå når jeg tok henne inn så tisset ho fordi ho ble så glad, så sprang ho inn i stua og fikk skikkelig tulltak, springer frem og tilbake i hele stua under alle bord og stoler. Så skal jeg ha henne til å stoppe, men det var vanskelig. Måtte tilslutt ta tak i ho for at ho skulle stoppe, da tissa ho IGJEN!! nmja#@mfkd2&€# Hvis det er noen som har hund og har tips til hvordan vi kan kvitte oss med problemet så hadde jeg blitt veldig glad. Har hørt fra flere at det må bare vokses av. Men jeg kjenner at tålmodigheten blir mindre og mindre for hver gang det er ny tisseepisode. Og det er hver dag.

Hoj, det ble plutselig en ganske lang tekst her. Skal runde av her nå å se om jeg finner meg noe å spise. Det er ikke veldig mye mat i hus, og jeg ER så lei av å spise brød til et hvert måltid. Ikke orker jeg å lage meg noe mat alene heller. Drukket to glass med oboy til middag foreløpig, kjenner magen rumler etter noe mer mettende.

lillevenn

 



 

Ingenting gjør mitt hjerte gladere. <3 Klor deg fast lille babyen våres.

levi neste

Jeg skal til Levi for første gang! Gleder meg veldig, tror det blir skøy. Skal på "julebord" med jobben til Vermund fra Torsdag-Søndag. Så det blir en stor gjeng som drar ilag, med felles buss. 

Blir godt med en liten tur bort fra alle hverdangens gjøremål. Men gruer meg til å dra fra lille Zara våres. Trodde aldri jeg skulle være en som hadde vanskelig for å dra bort fra en HUND. Men, der har dere meg nå......

Blir litt dårlig med oppdateringer her, av en eller annen grunn. Før jeg startet bloggen så følte jeg at jeg hadde så masse på hjertet og så mye jeg ville skrive om. Men nå når jeg har muligheten så har jeg rett og slett ikke peiling på hva jeg skal skrive om. Er jo ikke så spennende med å bare fortelle hva jeg gjør hver dag, for det er ikke mye.

 

Her var nå iallefall et lite bloggtegn fra meg til de som er her inne å sniker hver dag. Ser det er noen, det er jo et godt tegn da! Fortsett å ha trua på meg. ;-)

evig hårprosjekt

Er vel ikke noe nytt at folk ser meg med ny farge på håret. Det farges titt og stadig, jeg er nesten blitt avhengig av forandring. Ikke nødvendigvis fordi jeg må ha forandring, men jeg føler meg aldri fin nok. Enten fører fargen med seg mye styr, eller så må jeg bare ha litt forandring så jeg kanskje føler meg litt finere. Akkurat nå har jeg mørkebrunt hår, men på onsdag venter en ny frisørtime. Da blir det noe helt nytt igjen. 

Det er nesten litt frustrerende, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å bli fornøyd uansett. Kanskje i noen uker-mnd, så er det påan igjen. Vet nok selv at det er mer en håret som må gjøres noe med, det er jeg helt klar over. Men det er så vanskelig å jobbe med de riktige tingene, men det er der jeg må begynne. Har noen andre ting som opptar mye av tankene min for tiden, som gjør selvtilliten min enda dårligere, og som gjør at jeg ikke helt klarer å konsentrere meg om de riktige tingene. Håper at ting ordner seg fort, slik at jeg kan jobbe med meg selv og fremtiden min. For det er dit jeg skal. 

Føler at det blir litt mye negativt her på bloggen, men sannheten er at hverdagen min ikke er så fin for tiden. Og jeg kommer ikke til å skrive om alle de fine tingene når det er så mye negativt som opptar tankene mine. Her får dere sannheten, så får du velge selv om du vil lese. 

 








Her var meg med rosa hår i sommer. Likte det egentlig veldig godt, men måtte farge det ganske ofte og jeg mistet en del hår når jeg farget det med en sånn fargekur. Men det blir nok helt sikkert rosa en gang i fremtiden også :-)

helg overstått

Idag har vært en skikkelig sløvedag. Bare ligget foran tv'n og spist godis. Tok oss en tur til lathari så Zara fikk rørt litt på seg, men der var det veeldig glatt. Fikk nå lekt litt og sprunget etter laserlyset som V hadde med seg.

Igår var det grått og trist vær, men V hadde lovt å hjelpe til på hytta i bollo, så da var det bare å komme seg dit opp. En god unnskyldning for å få brukt nyscooteren da! Veldig deilig å ha sin egen. Har vært så trasig hvert år når alle har fartet rundt på fjellet, mens hvis vi skulle opp så måtte vi avtale med lån av scooter og masse styr. Nå kan vi dra når som helst, det er veldig befriende. Gleder oss bare til masse godt vær, da blir det knallfint med masse fjellturer.

Nå er det bare å ta fatt på en ny uke. Bestandig like kjedelig, men ny uke, nye muligheter. Satser på en bedre uke enn den som var.

 











 

stikke fra alt

Kjenner ofte en lengsel etter å bare stikke fra alt. Idag er en sånn dag. Og bare legge ut huset til leie, få oss jobb en helt annen plass å bare FLYTTE. Prøve noe nytt. Starte litt på nye blanke ark med nye folk. Det verste er jo at det hadde gått fint. Det er jo så mange som gjør det. De får det til, så hvorfor skulle ikke vi det? Livet er for kort til å sitte å vente med å leve det livet man vil leve, man må bare gi gass. Også må man bare klare å ta det skrittet. For nå så blir det nok bare med drømmen.... men en dag! En dag!

 



 

Mitt verste mareritt

Det her innlegget har jeg skrevet for litt over ett år siden. Fant det plutselig i arkivet når jeg logget meg inn her, og nå er det kanskje litt enklere for meg å poste det. Har enda mistet en gang til etter det her. Da var jeg i uke 7, så det var jo litt tidligere. Men fortsatt veldig vond opplevelse, håper jeg aldri trenger å oppleve det igjen.

 

 

Jeg var akkurat kommet inn i uke 14 av svangerskapet. Vi gledet oss så mye over den lille som vokste i magen. Fulgte med på utviklingen inni der, hvor stor babyen var blitt, hva den kunne gjøre nå. 

Det begynte med noen pittesmå blødninger. Jeg hadde tenkt at vist jeg får blødning, så kommer jeg til å få panikk. Men samtidig hadde jeg jo hørt og lest om hvor vanlig det var. Jeg kjente jeg ble veldig bekymret, men prøvde likevel å ta det med ro. Da jeg igjen fikk en liten blødning etter noen dager, så tenkte jeg at nå SKAL jeg til legen. Bedre å få sjekket meg enn å gå rundt å være bekymret.

Bestilte en akuttime til fastlegen min på morgenen, fikk time kl. 13. Begynte på jobb kl. 13, så jeg sa bare ifra at jeg blir litt forsinket. V skulle være med meg, men han slapp meg av hos legen, så skulle han kjøre å parkere bilen, og samtidig stikke innom megleren med noen papirer. Jeg nådde å komme inn til legen før han kom. Legen forsikret meg om at det var veldig vanlig, at det helt sikkert kom til å gå bra. Roet meg ned på det. Tenkte at dette går bra, men jeg vil bare være sikker. Legen fikk fikset gynekologisk ultralyd til meg, så jeg måtte bare sette meg i gangen å vente til jeg ble hentet.

V kom heldigvis mens jeg ventet, så der satt vi begge spente, men nervøs. I ettertid er jeg SÅ glad for at han ble med meg, hadde vært en forferdelig beskjed å få alene. Vi ble hentet inn, gynekologen spurte litt spørsmål. Virket på henne som at dette var en vanlig prosedyre. Mange som kom til henne å var bekymret, men det brukte å gå bra. Så kunne de gå ut av rommet med den bekymringen løftet av skuldrene. Det var det jeg også hadde planlagt i hodet mitt. 

La meg ned for å bli undersøkt, så at det var mer blod enn det hadde vært tidligere. Ultralydskjermen ble slått på, opp kom babyen. Så stor den var blitt siden sist. Men siste gang vi var på ultralyd så man det lille hjertet som slo fort på skjermen. Gynekologen sa "her er det desverre ingen hjerteslag". Virket ikke som om hun heller var forberedt på det. Hun prøvde å trykke på magen min å se om babyen rørte på seg. Ingenting. 

Der knakk vi sammen begge to. Lille babyen vår var død. Og som vi hadde gledet oss over den lille som vi trodde vokste seg stor i magen. Det var en "missed abortion". Babyen hadde allerede vært død i 2 uker. Inni meg. Såå grusomt å tenke på. Alle planene vi hadde for fremtiden inkluderte jo den lille babyen vi skulle få. Vi hadde hastet med å få oss en ny plass å bo før jeg skulle bli høygravid, kjøpt oss vårt eget store hus. Planlagt hva som skulle være babyrom. Jeg hadde funnet vogna vi skulle kjøpe når den tid kom. Hadde begynt å undersøke navn. 

Jeg kjente bare at alt raste sammen der å da. Gyn satt opp time i hammerfest til dagen etterpå, så nå var det bare å dra hjem å vente. Vi skulle ha visning på leiligheten dagen etterpå, men der var det KAOS! Mamma klarte ikke å være på jobb etter den grusomme nyheten, så ho ville komme en tur innom oss. Ho tok med seg alle de skitne klærne våre, å sa at ho kom tilbake senere med flere som kunne hjelpe oss å vaske leiligheten. 

Vi dro til hjem til trans for å sove. Begge var knust, og å være alene i leiligheten fristet ikke for noen av oss. Tidlig morgen etter bar det til Hammerfest sykehus. Der tok de en ny ultralyd for å bekrefte at det var dødt. Jeg satt med et lite håp om at gynekologen kanskje hadde sett feil, men der var fortsatt ikke liv. Så bar det inn på fødeavdelinga hvor vi fikk vårt eget rom. Vi skulle først prøve oss på noen tabletter for å se om fosteret kom ut av seg selv, men etter mange forsøk så satt de meg på venteliste til operasjonssalen på kvelden. Det hadde vært en lang dag og noen laaange timer. Jeg fastet så hadde ikke fått i meg noe mat på hele dagen, og vann fikk jeg kun i små mengder. Jeg ble trillet til operasjonssalen, der var sikkert 6-7 stk som skulle utføre utskrapningen på meg. Min første "operasjon", og første gang jeg skulle få narkose. Var en skremmende men samtidig "spennende" situasjon å være i. Jeg husker bare at jeg sovna mer og mer inn, og i det neste så ligger jeg på oppvåkningen. Da var jeg så utslitt, og hadde veldig vanskelig for å våkne opp. Men nå var det ferdig. Ingen baby inni meg. En veldig tom følelse.

På hele dagen vi var på sykehuset hadde jeg omtrent ikke grått en eneste tåre, men så fort vi satt oss i bilen så gikk det opp for meg hva vi akkurat hadde vært med på. Jeg gråt meg i søvn, og sov heldigvis hele den to timers kjøreturen hjem.

Det sterkeste og mest tragiske jeg har vært med på. I tillegg var det så sterkt å se hvordan V reagerte på hele situasjonen, og hvor tungt han også tok det.

 


Har fortsatt ultralydbildet fra da jeg mistet første gangen. Her var jeg ca. uke 6.
 

ny start

Etter mye om og men, har jeg nå endelig bestemt meg for at jeg skal begynne å blogge. Vet ikke hvorfor jeg kjenner en sånn stor trang til det, men det er nå en følelse jeg har og har hatt lenge. Har bare ikke turt å ta skrittet. Kanskje jeg har mye på hjertet jeg gjerne skulle fått ut. Kanskje fordi jeg vil ha en "ny start". Ikke nødvendigvis fordi jeg må skrive til noen, men bare fordi jeg vil og føler for det.

Føler meg litt teit og rar, når jeg tenker hva folk vil si om at jeg gjør det. Og det er vel egentlig det som trigger meg litt ekstra til å begynne å skrive. Bare og ikke bry seg om hva andre mener og sier og tenker. Her vil jeg skrive om meg og mitt liv, både gleder og sorger. Målet mitt er ikke å få masse folk til å følge meg, men her har de som vil muligheten. Det her er mer en ting for meg og mitt. Fint og kunne lese og se tilbake på. Få ut litt rare og forskrudde tanker og meninger.

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits